 |
Alle har rett til nødvendig helsehjelp både fra kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten. Forutsetningen er at man kan forventes å ha nytte av hjelpen, og at kostnadene står i et rimelig forhold til effekten av hjelpen (Pasientrettighetsloven § 2-1).
Man har rett til helsehjelp i den kommunen man bor eller midlertidig oppholder seg i. Det vil si at du for eksempel har rett til hjelp fra hjemmesykepleien når du er på besøk/bor hos andre utenfor hjemstedskommunen (Kommunehelsetjenesteloven § 2-1).
Nærmeste pårørende kan samtykke til helsehjelp
Pasientrettighetsloven legger vekt på pårørendes rolle som beslutningstaker og som samarbeidspartner for offentlige instanser. Her gis nærmeste pårørende rett til å samtykke til helsehjelp, hvis han ikke lenger har forutsetninger for å gi et kvalifisert samtykke. Pårørende kan være viktige kilder for å finne ut hva personen med demens selv ville ønsket, hvis han fortsatt hadde hatt mulighet for å gi uttrykk for det.
Rett til vurdering ved demens eller mistanke om demens
Det er fastlegen som vanligvis utreder demens. I noen kommuner gjøres utredning i samarbeid med kommunehelsetjenestens demensteam eller demenskoordinator. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig at fastlegen henviser til spesialist. Personer under 65 år med mistanke om demens bør alltid utredes i spesialisthelsetjenesten.
Alle som blir henvist til sykehus/spesialpoliklinikk har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt (Pasientrettighetsloven § 2-2).
Man har også rett til fornyet vurdering hos en annen enn fastlegen eller en annen spesialist, hvis man ikke er fornøyd eller føler seg dårlig ivaretatt (Pasientrettighetsloven § 2-3).
Eksempel: Du kan være uenig i diagnosen eller den medisinske behandlingen du har fått hos første lege og ønsker en ny vurdering.
Valg av fastlege
Man kan fritt velge fastlege, hvis legen har ledig kapasitet. Fastleger har avtale med kommunen og er dermed et rimeligere valg enn allmennleger uten slik avtale. Det er anledning til å bytte fastlege to ganger per kalenderår. Det er også mulig å velge fastlege i en annen kommune enn sin bostedskommune (Kommunehelsetjenesteloven § 2-1 a).
Fritt sykehusvalg
Ved henvisning av fastlegen til spesialisthelsetjenesten har en rett til å velge hvilket sykehus man ønsker, både for vurdering/utredning og behandling. Fastlegen skal gi råd og informasjon om mulighetene og veilede ved behov (Pasientrettighetsloven § 2-4).
Tannbehandling
De som har hatt hjemmesykepleie eller har vært i institusjon i minst 3 måneder, skal få tilbud om gratis tannlegebehandling i den offentlige tannhelsetjenesten (Tannhelsetjenesteloven § 1-3).
Generell informasjonsplikt
Kommunen skal aktivt informere om kommunens tjenester, formålet med tjenestene, hvordan tjenestene er organisert og hvor man kan henvende seg (Kommunehelsetjenesteloven § 1-2).
Pleie- og omsorgstjenesten i kommunen har plikt til å informere om de forskjellige rettighetene og plikter lovene åpner for (Kommunehelsetjenesteloven § 2-1).
Samtykkekompetanse - Samtykke til helsehjelp
Med samtykkekompetanse menes at man har innsikt og er i stand til å vurdere konsekvensene av sine valg etter at man er blitt tilstrekkelig informert. Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende samtykke anses å foreligge dersom handlemåten og omstendigheter for øvrig sannsynliggjør at personen godtar helsehjelpen.
Eksempel på stilltiende samtykke: Ved blodprøvetaking eller sårskift strekkes armen ut for gjennomføring, selv om vedkommende ikke har gitt muntlig bekreftelse.
Manglende samtykkekompetanse
I løpet av et demensforløp vil de fleste oppleve at de ikke lenger har full innsikt i egen livssituasjon og åpenbart ikke forstår hva samtykke omfatter. Den som yter helsehjelpen vurderer om samtykkekompetansen mangler helt eller delvis. Avgjørelsen skal være begrunnet skriftlig, og om mulig straks legges frem for personen og nærmeste pårørende. Andre må da gis myndighet til å samtykke på vegne av personen. Ofte blir det nærmeste pårørende eller helsepersonell som samtykker på vegne av den det gjelder (Pasientrettighetsloven § 4 a).
Nærmeste pårørende
Nærmeste pårørende er den man selv peker ut eller den som har hatt mest kontakt med vedkommende. Ellers gjelder rekkefølgen; ektefelle (partner/samboer), myndige barn, foreldre, myndige søsken, besteforeldre, andre nære familiemedlemmer, verge eller hjelpeverge (Pasientrettighetsloven § 1-3 b).
Rett til informasjon for pasient og pårørende
Pasienten skal som hovedregel ha nødvendig informasjon om sin helsetilstand, diagnose og behov for helsehjelp (Pasientrettighetsloven
§ 3-2).
Samme informasjon kan gis til nærmeste pårørende hvis personen samtykker, forholdene tilsier det eller ved manglende samtykkekompetanse
(Pasientrettighetsloven § 3-3).
Rett til medvirkning
Pasienten har rett til å medvirke når det skal tas valg om hva som skal gjøres og på hvilken måte. Retten til medvirkning gjelder alle former for helsehjelp; både forebygging, undersøkelse, diagnostisering, pleie, behandling og rehabilitering.
Graden av medvirkning vil variere etter hva som er praktisk mulig og etter hvor komplisert helsehjelp som ytes. Desto større faglig kompetanse som kreves, desto mindre vil de reelle medvirkningsmuligheter være(Pasientrettighetsloven § 3-1).
Hvis personen ikke har samtykkekompetanse, har nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med vedkommende (Pasientrettighetsloven § 3-1).
Rett til innsyn i journal
Man har rett til innsyn i egen journal. Ved henvendelse skal man få en kopi av journalen, eventuelt mot betaling av kopiutgifter. Man har rett til å få forklart faguttrykk og andre forhold av betydning for å forstå innholdet i journalen.
Hvis personen åpenbart ikke er i stand til å ivareta sine interesser, har nærmeste pårørende rett til å få se journalen (Pasientrettighetsloven § 5-1).
Nye regler om bruk av tvang
Endringer i Pasientrettighetsloven § 4 a: De nye bestemmelsene gir adgang til å yte nødvendig helsehjelp til personer som mangler samtykkekompetanse og motsetter seg helsehjelpen. Reglene gjelder all somatisk helsehjelp til bl.a. personer med demens, og gjelder både i kommunehelsetjenesten, tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Som helsehjelp regnes handlinger som har som formål å være forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål. De nye reglene er særlig rettet mot personer uten samtykkekompetanse. Formålet er å yte nødvendig helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade og å forebygge og begrense bruken av tvang.
Vedtak om tvang eller beskyttelsestiltak kan bestå i å hindre personer med demens å falle ut av sengen eller hindre dem i å gå ut fra institusjon (Pasientrettighetsloven kapittel 4 A).
Fullmakt
Man kan gi skriftlig fullmakt til en annen som kan bistå og hjelpe til på alle trinn i en saksbehandlingsprosess eller i andre personlige og/eller økonomiske forhold. Fullmakten bør være spesifisert, både når det gjelder ansvarsområde og varighet. En fullmakt vil normalt ha gyldighet selv om den som har undertegnet senere skulle miste evnen til å samtykke på grunn av demens. Det er derfor viktig å ordne med fullmakter så tidlig i sykdomsforløpet som mulig.
Eksempel: Jeg gir med dette min sønn, Erik Eriksen fullmakt til å hjelpe meg i anledning min søknad om støttekontakt. Han kan få alle opplysninger om meg som er nødvendig for å bistå meg i min sak.
Fremtidsfullmakt
Når man får en demensdiagnose åpner det seg mange spørsmål om fremtiden, for eksempel tanker om hva som vil skje når personen ikke lenger kan ta vare på seg selv?
Mange ønsker derfor å snakke om og planlegge fremtiden. En god løsning for å påvirke sitt fremtidige liv kan være å skrive en fremtidsfullmakt. Dette kan være en støtte for personen og pårørende når beslutninger senere skal tas. En fremtidsfullmakt kan vedrøre både pleie, behandling, økonomiske og juridiske forhold.
En fremtidsfullmakt er kun veiledende, alle kan forandre mening når livssituasjonen endres.
Hjelpeverge
Når personen ikke lenger kan ta økonomiske og andre nødvendige avgjørelser, kan man søke om å få oppnevnt en hjelpeverge. En hjelpeverge er i hovedsak en økonomisk forvalter og rettslig representant. Ofte er det en i familien som oppnevnes, men det kan også være en venn eller en offentlig ansatt, evt. en advokat. Hjelpevergen kan få avgrensede arbeidsoppgaver etter behov, f. eks. å styre økonomien, hjelp til å selge hus eller hjelp til å søke offentlige støtteordninger o.a., eller å ivareta personens interesser i sin alminnelighet. Oppnevnelse av hjelpeverge medfører ikke at den hjelpetrengende umyndiggjøres.
Personen selv eller nærmeste pårørende kan søke overformynderiet i den kommunen man bor om å få oppnevnt hjelpeverge (Vergemålsloven § 90 a og 90 b).
