![]() |
| Foto: Colourbox.no |
Problemene kan også varier fra dag til dag og i løpet av døgnet. Det betyr at helsepersonellet ikke kan gi et entydig svar på på framtidsutsiktene, men det er vanlig å dele demensforløet inn i tre stadier.
Tidlig stadium: Mild demens
Et tidlig tegn på demens er tendensen til å glemme det som nettopp er sagt, eller navn på personer. Vedkommende gjentar seg selv og har lett for å forlegge ting. Mange får problemer med å finne ordene i en samtale. Dette kan føre til at de snakker mindre med andre. På den måten blir det vanskeligere å oppdage at noe er galt.
Mange mister evnen til å planlegge dagen. Initiativløshet og interesseløshet kan være noen av de første tegn på sykdommen, og som ofte fører til isolasjon. Noen blir innesluttede og mer spake enn før, mens andre får «kortere lunte».
Noen mister interessen for seksuell aktivitet, mens andre får økt behov for seksuell tilfredsstillelse.
Noen er klar over hukommelsesproblemene og gir uttrykk for at de er redde for å miste kontrollen, mens andre ikke har den samme evnen til å registrere eller uttrykke det som skjer med dem. Mange blir så triste og engstelige at de bør vurderes av lege for å få behandling mot depresjon og angst.
På et tidlig stadium av en demenssykdom lever de fleste et ganske normalt liv. Det er viktig å ta beslutninger og bestemme over sitt eget liv så lenge det er mulig.
Det er også en fordel om man klarer å tenke framover og kanskje ta noen viktige beslutninger allerede nå, for eksempel om økonomiske forhold eller hva slags hjelp personen ønsker på et senere stadium av sykdommen.
Mellomstadium: Moderat demens
Etter hvert som sykdommen utvikler seg kan vedkommende ikke klare seg uten hjelp fra andre. Hukommelsesproblemene øker i omfang, og endringer i væremåte kan være vanskelig å forholde seg til.
Det er spesielt vanskelig å:
-
huske nylige hendelser
-
holde seg orientert i nyhetsbildet
-
holde rede på tid og sted, og huske nøyaktig tidfesting av hendelser i eget liv
-
forstå det som blir sagt og uttrykke seg presist
-
huske å ta medisiner regelmessig
-
reise til ukjente steder
-
kjøre bil, være oppmerksom i trafikken, huske trafikkreglene og hvor han skal
-
holde oversikt over egen økonomi og pengenes verdi
-
handle inn forskjellige matvarer, lage middag og spise regelmessig
-
velge riktige klær med hensyn til vær og anledning
-
utføre personlig hygiene regelmessig og tilstrekkelig
-
vise tålmodighet
-
vite forskjell på fantasi, hallusinasjoner og virkelighet
-
huske på sikkerheten i hjemmet med hensyn til å låse dører og passe på varmekilder som åpen ild, panelovner og komfyr.
Det er på høy tid at pårørende får avlastning og hjelp til å ta vare på personen med demens for å unngå at farlige situasjoner oppstår. Hjemmesykepleie, dagsenterplass og annen avlastning er av stor betydning for at pårørende skal makte omsorgen, og for at personen skal kunne bo hjemme.
Sent stadium: Alvorlig demens
Kontinuerlig tilsyn og pleie er helt nødvendig. Personen er ofte svært hjelpeløs når det gjelder å forstå situasjoner. Evnen til å tenke fornuftig og ta hensiktsmessige avgjørelser er vanligvis borte. Forståelsen av det som sies og evnen til å uttrykke seg, kan være svært redusert slik at det kan være vanskelig å føre en samtale eller få til et samarbeid om for eksempel klesskift og bading. Hallusinasjoner og vrangforestillinger kan også øke. Bebreidelser og aggresjon mot den/de nærmeste forekommer i mange situasjoner.
De fleste praktiske evner er svært svekket: Pasienten er helt avhengig av hjelp til av- og påkledning, toalettbesøk og spising. Noen mister kontroll over urin og avføring. Noen blir rastløse og vandrende. Andre får problemer med å gå uten støtte. Noen snur døgnet, er mye oppe om natten og sover store deler av formiddagen.
På dette stadium av sykdommen er de fleste pasienter så svekket at de må ha tilsyn hele døgnet. Det betyr at de fleste må være i institusjon på dagtid eller hele døgnet. Mange pårørende ønsker at den syke skal bo hjemme så lenge som mulig, og får det til med mye hjelp fra hjemmetjenesten.
En demenssykdom er en progredierende sykdom, det vil si at sykdommen forverres over tid og den som rammes vil fungere dårligere og dårligere og til slutt bli helt hjelpeløs. Sykdommen fører til at personen trenger en helhetlig omsorgskjede, med tjenester som er individuelt tilpasset den enkelte og tilpasset det stadiet av sykdomsutviklingen den enkelte befinner seg i.







