Hjelpe- og behandlingstilbud

På de neste sidene gjennomgås tjenestetilbudet i forhold til hvordan sykdommen vanligvis utvikler seg og at personen med demens får økende behov for bistand. Tilbudene i kommunene er ulikt organisert og det kan derfor være lokale variasjoner.

Søknad og vedtak

For å få en tjeneste fra kommunen må det søkes skriftlig og en representant fra kommunen gjør en vurdering før vedtak fattes. Vedtaket skal baseres på en vurdering av den enkeltes behov. Vedtaket skal inneholde opplysninger om hvilke tjenester den enkelte er innvilget. Det skal også opplyses om klageadgang, frist og hvor klagen skal sendes ( Forvaltningsloven § 2).

Pårørende kan søke om tjenester på vegne av den syke, dersom vedkommende ikke har samtykkekompetanse ( Pasientrettighetsloven § 3-1).

Eldresenter/seniorsenter

Eldresentre gjør et verdifullt arbeid særlig når det gjelder forebyggende virksomhet, men er avhengig av at brukerne er selvstendige. Vanligvis må man komme seg til senteret på egenhånd, og selv ta initiativ til å delta på ulike aktiviteter. Personer som i flere år har vært eldresenterbrukere, kan ha glede av å bruke sitt senter i tidlig fase av en demenssykdom. Noen eldresentre satser på å legge til rette for brukere med demens med tilbud som erindringsgrupper eller for eksempel Demenskafé.

Matombringing

Salg og levering av ferdiglaget middagsmat til eldre finnes i noen kommuner. Noen steder er denne tjenesten knyttet til et eldresenter. Enkelte steder bringes det ut dypfryst mat, andre steder bringes varm mat. Der det bringes ut dypfryst mat, må andre sørge for tining, oppvarming og servering. Flere steder er kommunens hjemmetjeneste behjelpelig med å varme opp ferdiglaget mat, enten innkjøpte porsjonspakninger eller mat som familien har laget ferdig. Det er knyttet egenandel til disse tjenestene.

Frivillighetssentraler

Frivillighetssentraler finnes i mange kommuner. Disse er basert på frivillig og ubetalt innsats fra mennesker som har tid og lyst til å gi andre en håndsrekning. Hvis pårørende trenger avlastning for å komme ut, kan kanskje frivillighetssentralen formidle kontakt med noen som kan komme hjem og være sammen med personen med demens. Det er ellers mulig å få hjelp til enkle praktiske oppgaver. Noen frivillighetssentraler arrangerer treffkvelder med ulike tema på programmet.

Støttekontakt

Støttekontakt kan være et nyttig tilbud for personer som er fysisk spreke og kan gi viktig avlastning for pårørende. En støttekontakt kan være turfølge og ellers være med på besøk og aktiviteter. Det kan være en man kjenner og har tillitt til som er personens støttekontakt. Støttekontakten lønnes av kommunen og det betales ikke egenandel for denne tjenesten (Sosialtjenesteloven § 4-2 c).

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

BPA skal være en praktisk og personlig assistanse i dagliglivet, både hjemme og utenfor hjemmet. Målet er å hjelpe personen til å få et aktivt og mest mulig uavhengig liv. Tjenestemottaker (alternativt pårørende) fungerer som arbeidsleder. Kommunen plikter å gi opplæring i rollen som arbeidsleder.

BPA er en ordning som kommunene plikter å ha på linje med de andre lovregulerte tjenestene og som man må søke om å få (Sosialtjenesteloven § 4-2 a).

Individuell plan

Alle som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Ordningen er innført for å sikre et best mulig tilbud, men også for å ansvarliggjøre de som skal gi tjenestene.

Den individuelle planen skal inneholde en oversikt over de tiltak og tjenester personen trenger, for eksempel hjemmesykepleie, støttekontakt, dagsenter, lege.

Individuell plan skal utarbeides i samarbeid mellom tjenestemottaker, evt. med pårørende og de instanser som yter tjenester (Sosialtjenesteloven § 4-3 a).

Dagtilbud

Dette er først og fremst et tilbud til personer som trenger tilsyn, behandling, aktivisering og sosialt fellesskap en eller flere dager i uken. Samtidig gir det en god anledning for fagpersonalet til å observere og vurdere brukerne når det gjelder sykdomssymptomer, funksjonsnivå og bruk av medisiner. Dagsenteret samarbeider ofte med hjemmetjenesten. Transport skjer som regel med minibusser som henter og bringer til faste tider. Dagsentrene er ofte plassert i tilknytning til sykehjem. Noen få dagsentra har åpent i helger og på høytidsdager.

Noen kommuner har opprettet egne dagsentra for personer med demens. Personalet skal ha kunnskap om demens og planlegge aktiviteter som er tilpasset brukerne. Personalet er behjelpelig med å vurdere når den enkelte trenger fast plass i sykehjem. Det er en fordel å få plass i et slikt dagsenter, men der det ikke finnes, må vanlig dagsenter benyttes. Dagsenterplass er ikke bare et gode for personen med demens, men også for pårørende som trenger avlastning og pauser for å kunne fortsette den daglige omsorgen. Regn med at det kan ta tid før pasienten blir kjent og trygg på dagsentret. En lang og myk innkjøringsperiode anbefales.

En plass på dagsenter er også en tjeneste man må søke om og få vedtak på, på lik linje med andre tjenester i kommunen, men dette er ikke en tjeneste kommunen er lovpålagt å ha. Regjeringen har sendt ut et rundskriv til alle kommuner. Her understrekes kommunenes plikt til å tilrettelegge for en aktiv og meningsfylt tilværelse for mennesker som ikke kan dra omsorg for seg selv i fellesskap med andre, et dagtilbud vil være en del av det (Rundskriv / I-5/2007 - Aktiv omsorg).

Grønn omsorg / Inn på tunet

Noen kommuner har alternative dagtilbud. For eksempel en avtale med et gårdsbruk om såkalt grønn omsorg. Gårdsbrukene tar imot mennesker med ulike problemer og gir tilpassede arbeidsoppgaver i en trygg ramme. Dette kan passe yngre, fysisk sterke personer med demens.

Praktisk bistand / Hjemmehjelp

Hjemmehjelpens oppgave er å gjøre vanlig husarbeid som daglig rengjøring, matlaging og innkjøp og i noen tilfeller å bidra med hjelp til bading eller dusjing. Ofte samarbeider hjemmesykepleien og hjemmehjelpen, noe som kan ha stor betydning for å planlegge et godt hjelpetilbud. Det er knyttet egenandel til disse tjenestene (Vederlagsforskriften).

Hjemmesykepleie

Personer med en mild grad av demens klarer seg som regel uten offentlig hjelp, særlig hvis de har familie og venner som stiller opp og gir bistand når det trengs. De fleste med moderat grad av demens, særlig de som bor alene, er avhengig av hjemmesykepleie. For personer med alvorlig grad av demens som bor sammen med ektefelle eller andre, er det naturlig at kommunen tilbyr støtte og hjelp i form av hyppige hjemmesykepleiebesøk i hjemmet, dagsenterplass og jevnlige avlastningsopphold i sykehjem. Vanlige oppgaver for hjemmesykepleien er å gi hjelp til personlig hygiene, tilsyn med mat og medisiner og veiledning av pasient og pårørende.

Det er av stor betydning at hjelpebehovet beskrives så konkret som mulig når man søker hjelp hos hjemmesykepleien. Det er ikke lett for helsepersonell umiddelbart å se hva vedkommende trenger. Faste avtaler og faste kontaktpersoner er ønskelig for å få til et godt samarbeid. Hjemmesykepleie er en gratis tjeneste (Kommunehelsetjenesteloven § 2-1).

Avlastnings-/ korttidsopphold

Enkelte sykehjemsavdelinger og bokollektiver for mennesker med demens har i tillegg til langtidsplasser, noen korttidsplasser som brukes til avlastning og/eller utredning. Personer med demens som bor hjemme, kan her innvilges korttidsopphold eller avlastningsopphold.

Dersom hensikten med oppholdet er at pårørende skal få nødvendig avlastning, skal oppholdet være gratis. Kommunen plikter å tilby avlastningsopphold for personer og familier med særlig tyngende omsorgsansvar (Sosialtjenesteloven § 4-2 b).

Ved søknad om avlastningsopphold er nærmeste pårørende part i saken og kan fylle ut og underskrive søknaden. I søknaden må det informeres om pårørendes behov for avlastning. Avlastningsoppholdet kan i noen tilfeller være en fast ordning med for eksempel 3 uker på institusjon og 6 uker hjemme (Rullerende opphold).

Hvis hensikten med oppholdet er at personen med demens skal få dekket sine behov for pleie og omsorg, en videre utredning eller en kartlegging av vedkommendes behov, er det et korttidsopphold, som det må betales vederlag for. Korttidsopphold bør planlegges god tid i forveien sammen med hjemmesykepleien. Det kan hende at miljøskiftet til å begynne med øker forvirringen hos pasienten.

Omsorgsboliger

Dette er en boform som baserer seg på at hjemmetjenesten (hjemmehjelp og hjemmesykepleie) yter den hjelp det er behov for. Omsorgsboliger er bygget for at eldre skal kunne bo utenfor institusjon så lenge som mulig og er først og fremst et botilbud, ikke et behandlingstilbud. Noen boliger er spesielt beregnet for personer med demens og er fast bemannet. Noen nye omsorgsboliger har automatiske varslingssystemer (integrerte tekniske hjelpemidler som kalles ”smarthussystemer”) som gjør dem sikrere enn vanlige boliger. Man må betale husleie for botilbud, men man kan søke om bostøtte fra Husbanken. Kommunen gir mer informasjon om dette.

Bofellesskap eller bokollektiv

Mange kommuner har opprettet bofellesskap eller bokollektiv for personer med demens. Disse er noen ganger plassert i en vanlig bolig, men er administrativt knyttet til pleie- og omsorgstjenesten. Dette er et tilbud for personer med moderat demens som er fysisk friske og i stand til å delta i enkle daglige aktiviteter som forberedelse av måltider, klesvask og støvtørring. Hver beboer har sitt eget rom, men deltar for det meste i aktiviteter i fellesrommene. Når fysisk skrøpelighet eller redusert mental funksjonsevne ikke lenger gjør beboeren i stand til å delta i fellesskapet, må han vanligvis flytte til sykehjem.

Sykehjem

Plass i sykehjem blir aktuelt når personen trenger omsorg og tilsyn hele døgnet, når pårørende ikke makter omsorgen lenger eller han er til fare for seg selv eller andre. Søknad om sykehjemsplass skrives av pårørende, ofte i samarbeid med hjemmetjeneste. Det er nødvendig med legeerklæring. Ofte vurderes behovet for langtidsopphold i sykehjem når pasienten er på et korttidsopphold.

Avgjørelsen om å søke om plass i sykehjem kan være tung å ta. Mange føler at de svikter sin kjære og at de burde ha holdt ut litt lenger. De plages av dårlig samvittighet til tross for at de allerede har strukket seg veldig langt. Det kan lønne seg å søke støtte hos andre pårørende, for eksempel i en samtalegruppe, og hos hjemmesykepleie eller lege. Dra gjerne på besøk til aktuelle sykehjem for å finne ut hvordan tilbudet er. Det er i noen kommuner i prinsippet mulig å velge sykehjem fritt.

Skjermet enhet i sykehjem

Mange sykehjem har egne mindre avdelinger, skjermede enheter, for personer med demens. Her har seks til åtte beboere hvert sitt rom knyttet til felles dagligstue og kjøkken. Den skjermede enheten er skilt fra de andre avdelingene. Omgivelsene skal være oversiktlige for beboerne og skjerme dem fra for mange inntrykk. Skjermede enheter skal være bemannet med fast personale for å kunne gi pasientene stabilitet, trygghet og omsorg. Pasientene skal få tilbud om aktiviteter som er tilpasset deres funksjonsnivå. De fleste steder er oppholdet ment å vare så lenge vedkommende har nytte av miljøet. Ofte må han flytte til en vanlig sykehjemsavdeling når han blir fysisk svært hjelpetrengende, noe som krever evne til omstilling både hos pasient og pårørende. Når pasienten må flytte til en annen avdeling skal han og pårørende informeres og rådføres (Sykehjemsforskriften 4-9).

I Demensplanen 2015, ” Den gode dagen”, er det vektlagt at bedre tilpassede boformer for personer med demens skal prioriteres i kommunene. Det vil si at når nytt skal bygges og når gamle sykehjem skal bygges om, skal det tilpasses denne gruppen. Sykehjemmet bør ha små, oversiktelige avdelinger hvor det finnes tilbud om å delta i vanlige aktiviteter i dagliglivet.

Noen sykehjem har små, ekstra godt bemannede enheter for personer med demens som er særlig urolige eller har andre spesielle behov. Det er for å skape et maksimalt trygt miljø slik at skadelige handlinger og uro i så stor grad som mulig kan unngås. Som oftest kommer personen med demens hit fra vanlige skjermede enheter (Plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester er hjemlet i Sosialtjenesteloven § 4-2 d).

Vederlag for langtidsopphold i sykehjem

De som tildeles langtidsopphold i sykehjem skal betale en viss andel av sin inntekt (pensjon, renteinntekter og lignende). Det er ikke anledning til å kreve deler av formuen som betaling. Vederlagsforskriften regulerer størrelsen på betalingen (Vederlagsforskriften).

Flytting mellom kommuner

Det står enhver person fritt å flytte til en annen kommune. For at personer som er sterkt pleietrengende skal ha en reell mulighet til å flytte må man søke om tjenester i den kommunen man ønsker å flytte til. Tilflytningskommunen skal behandle søknaden og fatte vedtak, selv om søkeren ikke bor eller oppholder seg i kommunen (Rundskriv I-43/99).

Kvalitetskrav til pleie- og omsorgstjenestene

De tjenestene som ytes, skal være faglig forsvarlige og tilstrekkelige. Det er egne bestemmelser om kvalitet for de kommunale helse- og omsorgstjenestene i kvalitetsforskriften.

Det er viktig at pårørende kjenner til disse. Her gis brukeren av tjenestene en rekke rettigheter, og pårørende har rett til å tas med på råd ved utforming eller endring av pleie- og omsorgstilbud.

Pleie- og omsorgstjenestene har blant annet disse kvalitetskravene:

• bli møtt med respekt og oppleve trygghet og forutsigbarhet
• få hjelp etter individuelle behov, slik at man kan utføre daglige gjøremål mest mulig selvstendig
• ha mulighet til ro og privatliv, selvstendighet og styring av eget liv, også om man bor på institusjon
• få tilfredsstilt sosiale behov som mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet (Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene).

Dersom man ikke er fornøyd med kvaliteten på de tjenester man mottar, kan man klage. Du kan lese mer om mulighetene til å klage her. Kommunen skal også gi opplysninger om hvordan dette gjøres.