 |
| Foto: Colourbox.no |
Fastlegen har ansvaret for utredning og diagnostikk. I en del kommuner samarbeider fastelegen med det kommunale hjelpeapparatet om utredning. Noen kommuner har satt dette i system ved å opprette egne demensteam. Det er utarbeidet et diagnoseverktøy som alle fastleger har.
Mentale og praktiske ferdigheter
For å få et bilde av hukommelse og evne til å mestre dagliglivet, undersøkes personens mentale og praktiske ferdigheter. Det er vanlig å gjøre tester for å finne ut mer om evnen til å:
- Være orientert om tid, sted og situasjon.
- Lære nye ting.
- Gjenkalle nære og fjerne hendelser.
- Tenke abstrakt.
- Forstå det som blir sagt og uttrykke seg forståelig.
- Utføre praktiske handlinger.
I tillegg til grundig legeundersøkelse, skal det tas røntgenbilde av hjernen (CT/MR).
Spesialistundersøkelse
Det er ikke alltid demensdiagnosen kan stilles med en gang. Som regel må det flere konsultasjoner til. Hvis fastlegen er i tvil, henviser han til utredning på sykehus, gjerne ved geriatrisk eller alderspsykiatrisk avdeling. Også nevrologiske avdelinger i sykehus utreder demensproblematikk, særlig hos yngre (65 år og yngre). Vanligvis dreier det seg om undersøkelse i en poliklinikk, altså på dagtid, uten innleggelse. Hvis det er problemer på grunn av avvikende atferd eller fysisk svekkelse, tilbyr mange sykehus undersøkelse ved dagopphold, innleggelse eller ved hjemmebesøk.
Første steg mot hjelp
Selv om det ennå ikke er mulig å kurere demens, er legeundersøkelse og fastsettelse av diagnose viktig. Både fordi det finnes en rekke andre tilstander som kan gi demenslignende symptomer og som kan behandles. Men også fordi diagnosen kan være en "inngangsbillett" til hjelpetilbud fra kommunens omsorgstjenester.
- Diagnosen gir tilgang på ressurser og informasjon. Pasient og pårørende kan få oversikt over pleie- og omsorgstilbudet i kommunen. De kan også lettere fremsette krav og få vedtak om slik hjelp fra kommunen.
- Diagnosen er en forutsetning for eventuell medisinsk behandling.
- Diagnosen gjør det mulig å planlegge fremtiden.
- Diagnosen gjør det lettere for omgivelsene å forstå situasjonen slik at pasienter og pårørende kan få hjelp og støtte.
Mange reaksjoner
Mennesker reagerer svært ulikt på å få en demensdiagnose. Noen blir overrasket. Andre blir lettet, fordi de lenge har forstått
at noe har vært galt. Noen opplever det som udramatisk, mens andre reagerer med depresjon eller sinne. Følelsesmessige endringer
er vanlig. Mange opplever at de har mindre initiativ enn før. Dette kan komme av at man forsøker å unngå situasjoner som kan
bli vanskelige.
Hverdagen krever så mye at mange blir usikre og engstelige. Det kan være slitsomt å omgås mennesker som ikke har kjennskap
til sykdommen. Det er ikke uvanlig å isolere seg, og noen mister gleden av å være sammen med andre. Dette kan være en del
av årsaken til at noen føler seg irritable, mistenksomme eller deprimerte.
