Hjerteinfarkt er en av de ledende dødsårsaker i verden. Ved infarkt blokkeres blodtilførselen til deler av hjertet. Vevet som rammes dør, dersom ikke blodforsyningen åpnes igjen. Paradoksalt nok så fører denne nødvendige behandlingen til en økning i den totale infarktstørrelsen, ved at behandlingen i seg selv forårsaker celledød. Eksperimentelt er det flere behandlinger som reduserer mengden skader, men få har vist klinisk effekt. Lavere infarktstørrelse vil øke langtidsoverlevelse og redusere sannsynligheten for hjertesvikt.

Den mest kjente og effektive behandlingsmetodene er iskemisk prekondisjonering (IPC), hvor oksygentilførselen til hjertet stenges i korte ikke-skadelige sykler rett før hovediskemien. Under IPC skiller hjertet ut molekyler som initierer protektive signalveier i cellene. Behandlingsmetoder som må utføres før iskemi, kan brukes ved planlagte operasjoner, men ved hjerteinfarkt må behandlingene gis ved reperfusjon.

Breivik har samlet den koronare gjennomstrømmning (effluatet) som har passert gjennom isolerte rottehjerter under IPC og gitt dette til nye hjerter ved reperfusjon, hvilket var like beskyttende som pre-iskemisk behandling. I tillegg har han karakterisert de protektive molekylene i effluatet og kartlagt dets aktivering av intracellulære signalveier. Identifisering av nye molekyler som reduserer reperfusjonsskader vil ha et stort klinisk potensiale for behandling av hjerteinfarkt.

I tillegg til det iskemiske effluatet har han også studert to andre reperfusjonsbehandlinger i sin doktorgrad; insulin og BNP, og vist at for alle tre metodene kan behandlingstiden reduseres med 70 % uten tap av effekt, ved å gis i korte sykler istedenfor kontinuerlig infusjon. Alle behandlingsmåtene aktiverte proteinkinasen Akt, et av de viktigste signalproteinene for bekjempelse av reperfusjonsskader. Mer forskning er nødvendig for å bestemme hvorfor den sykliske behandlingen er like effektiv som lengre kontinuerlig behandling.